Jimi Hendrix

 Ingen over – ingen ved siden.

Første gang jeg hørte Jimi Hendrix ble jeg redd. Det var noe med den kraftfulle og spirituelle kunstneriske kraften hans som gjorde at jeg ville beskytte meg. Tonene hans hadde innhold og de var retningsbestemt. For første gang ble jeg berørt av en musisk kunstnerisk kraft som både var vakker, men også i stor grad grotesk og uhyggelig. Det var som om jeg hørte lyden av "Skriket" i billedkunstnerens Edvard Munchs berømte maleri.

Senere ble jeg gradvis mer og mer glad i Henrix og ingen gitarist har som han hatt en personlig tone og levende flamme i spillet sitt.

Hendrix er regnet som en blues gitarist, men han sprenger rammene og utvider denne genren. Vi ser også at folk fra alle musikkgenre respekterer og identifiserer seg med ham.

Hendrix åpnet opp mulighetene til den elektriske gitaren. Vi står alle i gjeld til det han åpnet for oss (Stereo, Feedback, Phaser, Ring Modulator, Fuzz og Wah-wah) som vi kan arbeide videre med.

Det aller viktigste for meg var imidlertid å oppleve at det var mulig å få gitaren til å "synge". At gitaren kan bli en direkte forlengelse av menneskestemmen.

http://www.youtube.com/watch?v=UPhJn6pz6Fg

Frode Barth På graven til Jimi Hendrix i Seattle natt til 15. Januar 2012.  Frode legger sitt favorittplekter på graven til sin store inspirasjonskilde.

             

Pat Metheny

www.patmetheny.com
http://www.youtube.com/watch?v=ApI-zA6suXE

- En av de som har inspirert og gledet meg mest. Metheny er for meg den største melodiske gitaristen. Han er stadig i utvikling. Jeg kjøper alle utgivelsene hans og går på alle de konsertene som jeg har mulighet til.

John Scofield

www.johnscofield.com
http://www.youtube.com/watch?v=UPhJn6pz6Fg

- En annen gitarist som har inspirert meg nesten like mye som Metheny. Noe av det jeg liker med Scofield er at han benytter overraskende tonesprang. Samtidig er han melodisk orientert. Jeg har fått gleden av å snakke med ham flere ganger om bl.a. improvisasjon.

3 komponister som har skrevet betydelig gitarmusikk og som har hatt betydning for meg

John William Duarte

Frode Barth og John W.Duarte i London.

John W. Duarte (1919-2004) var en britisk komponist, gitarist og forfatter.

Duarte ble født i Sheffield, England, men levde i Manchester fra han var 6 år. Selv om hans etternavn, Duarte, er av portugisisk opprinnelse, regnet han seg 100% British - hans far var skotske og hans mor var engelsk. Duartes engelske Suite, op. 31, i tre satser for gitar, er hans mest fremførte komposisjon inspirert av John Dowland og John Johnson.

Duarte ble utdannet ved Manchester Central High School (1931-1935) og Manchester University Avdeling for teknologiske fag (1936-1940). Han jobbet som kjemiker til 1969, deretter forlot han kjemifaget og dediserte så all sin tid til musikken. Hans eneste formelle musikalske utdannelse besto i jazz gitar leksjoner med Terence "Terry" Usher (1934-1936), resten lærte han ved selvstudier. Han har også jobbet profesjonelt som utøvende trompetist og kontrabassist.

Han jobbet regelmessig som jazzmusiker til 1953. Han fikk flere varige vennskap med store musikere, deriblant et 39-år langt vennskap med Andrés Segovia og med Ida Presti, som døde tidlig i en alder av 42. Duarte spilte kontrabass i selskap med de legendariske jazzmusikerne Coleman Hawkins og Django Reinhardt.

Duarte har komponert ca. 150 verk for gitar og lutt (mange med støtte gitt fra Arts Council of Great Britain og andre kilder). De fleste komposisjonene har blitt publisert og 57 har blitt kommersielt innspilt av 58 kunstnere og / eller ensembler i 24 land, noen flere ganger. Hans Appalachian Dreams op.121 ble registrert av Sharon Isbin på hennes 2001 Grammy Award-vinnende album "Dreams of a World". Han har også arrangert et betydelig antall komposisjoner, og skrevet en rekke didaktiske verker, inkludert en introduksjon til harmoni for gitarister.

Duarte var en regelmessig bidragsyter til magasinet Soundboard, en intervjuer og anmelder av bøker, musikk, konserter og innspillinger av mange slag. Han hadde spesialisert seg på barokkmusikk og leverte bidrag til magasinet Gramophone. Han var musikkpedagog, klassisk gitarpedagog og forfatter av flere konsertprogram. Han har skrevet ca. 250 liner notes for album

Bl.a. Julian Breams innspillinger for RCA (28 CDer). Og Frode Barths "Cumulus – Norwegian Contemporary Guitarmusic".

Duarte fikk en Grammy for sitt arbeide med Segovias innspillinger fra 1927-1939. Han bidro jevnlig med bidrag for publisering i tidskriftene Music in Education, Guitar Review, Guitar International, Music & Musicians, Records and Recording and Performance, og bidro til den reviderte utgaven av The New Grove Dictionary of Music and Musicians.

John W. Duarte døde 23. desember 2004, etter en lang kamp mot kreften.Han ble etterlot seg sin kone, Dorothy, som han giftet seg med i 1943, to sønner og en datter.- Jeg møtte John W. Duarte første gang 1989 på hans sommerskolen for gitarister i Cannington, England.Som student hadde jeg den rytmiske musikken i det ene benet og den klassiske musikken i det andre.Slik var det også med læremester Duarte. På kveldene var det arrangert jamsession i baren og der spilte jeghver kveld sammen med Duarte. Vi hadde begge sans for den samme type jazz og improvisasjonsestetikk. Ved avslutningskonserten der jeg fremførte egne komposisjoner, tok Duarte initiativ til å gi meg et stipend. Noen år senere (1996) hadde jeg et lengre studieopphold i London der jeg igjen studerte hos gitarist/komponist Duarte.Jeg skrev en suite for to gitarer "The Woman Behind" til hans kone Dorothy som alltid var en fabelaktig vertinne.Jeg var tilstede under begravelsen i 2004 sammen med noen av verdens beste klassiske gitarister.

Leo Brouwer

Frode Barth og Leo Brouwer i Havana.

Juan Leovigildo Brouwer Mezquida (født 1 mars 1939 i Havana) er en cubansk komponist, dirigent og gitarist. Han er barnebarn av cubanske komponisten Ernestina Lecuona Casado.

Som barn fikk Brouwer sin første stimulans fra sin far, en lege, som var en entusiast av komponistene Villa-Lobos, Tarrega og Granados. Han oppmuntret sin sønn til å spille disse komponistenes verker. Brouwer fikk sin første formelle gitar undervisning fra den kjente cubanske gitaristen og pedagog Isaac Nicola. Senere reiste Brouwer til USA for å studere musikk på Hartt College of Music ved University of Hartford, og senere ved Juilliard School, der han studerte under Vincent Persichetti og tok komposisjon klasser med Stefan Wolpe.

I 1970 spilte Brouwer ved premieren av El Cimarron av Hans Werner Henze i Berlin. Sammen med Morton Feldman, ble han i 1972 tildelt stipend ved DAAD (tyske akademiske Exchange Service) for å være gjestekomponist og foreleser ved Academy of Science and Arts i Berlin. I Tyskland spilte Brouwer inn en rekke LP-plater for Deutsche Grammophon.

Brouwer karriere som gitarist endte i 1980 på grunn av en skade i høyre hånd.

Brouwer tidlige arbeider viser påvirkning av cubansk folkemusikk, men i løpet av 1960 og 70-tallet, ble han interessert i musikk av modernistiske komponister som Luigi Nono og Iannis Xenakis. Verk fra denne perioden er Canticum (1968), La Espiral eterna (1971), parabel (1973) og Tarantos (1974). Senere har Brouwers verker mer tonalitet og modalitet. El Decameron Negro (1981) Sonata for Julian Bream (1990), og Paisaje cubano con Campanas (1986) er eksempler på dette.

Blant hans arbeider er et stort antall solo gitar stykker, flere gitar konserter og musikk til mer enn førti filmer. Leo Brouwer er involvert i "Concurso y Festival Internacional de Guitarra de la Habana" (International Guitar Festival of Havana). Han reiser ofte for å delta på gitar festivaler over hele verden, og spesielt til andre latinamerikanske land.

Brouwer er best kjent for sine opptredener og komposisjoner av moderne musikk. Han har opptrådt og spilt inn verker av Sylvano Bussotti, Hans Werner Henze, Maurice Ohana, Cristóbal Halffter, Cornelius Cardew, Heitor Villa-Lobos, etc.

Funksjonær og medlem av kommunistpartiet i Cuba.

Brouwer har hatt en rekke offisielle poster i Cuba, inkludert styrevervet i Cinema Institute of Cuba musikkredaksjon.

Heitor Villa-Lobos (1887-1959)

Frode Barth i Villa-Lobos Museet, Botafogo i Rio de Janeiro. Her fikk han eksklusivt tilgang til å studere Villa-Lobos sine originalkomposisjoner som oppbevares i et temperert og overvåket rom. Mange av Villa-Lobos sine komposisjoner som distribueres over hele verden er forandret fra originalen. Barth studerete alt det fine som er utelatt i de endelige versjonene.

Villa-Lobos hadde en improvisatorisk innfallsvinkel til det å komponere og han hadde en fantastisk idérikdom. Det ser man bl.a. når man studerer alle de fine utelatte passasjene i hans komposisjoner sier Barth.

 

    

Heitor Villa-Lobos, brasiliansk komponist og dirigent. Fra 1932 sjef for den brasilianske stats musikkundervisning. Han studerte sitt lands folkemusikk inngående (bl.a. på innsamlingsreiser i Amazonasområdet), og i sine komposisjoner utnyttet han folkeinstrumenter og folkelige motiver og rytmer. I Paris i 1920-årene mottok han sterke impulser fra neoklassisismen.

Hans enorme produksjon består av bl.a. operaer, oratorier, symfonier, symfoniske dikt (Amazonas, 1917), kammermusikk, chôros (en syntese av de forskjellige typer brasiliansk musikk, skrevet for forskjellige instrumenter og kombinasjoner, 1920–29), ni Bachianas brasileiras for forskjellige kombinasjoner (1930–44), korverker, gitarkomposisjoner m.m.

www.museuvillalobos.org.br/ingles/index.htm

Andre gitarister som har inspirert meg

Gitaren regnes som det mest populære instrumentet og går igjen i de fleste stilarter. Det er lett å ta den med seg og den er både et solistisk og et glimrende akkompagnerende instrument. Det finnes fantastiske gitarister i alle genre og det ville bli et omfattende arbeide å ta med alle som har hatt betydning for meg. Jeg vil allikevel trekke frem mange av mine inspirasjonskilder.

Klassisk gitar

Julian Bream
www.youtube.com/watch?v=SbW4rYYKxhg

David Russell
http://www.youtube.com/watch?v=jAg8VHuXNKU

John Williams
http://www.youtube.com/watch?v=oEfFbuT3I6A

Flamenco gitar

Paco de Lucia
http://www.youtube.com/watch?v=APOCAVc4_aA

Blues/Jazz/Rock/Fusion

B. B. King
http://www.youtube.com/watch?v=4fk2prKnYnI

Stevie Ray Vaughan
http://www.youtube.com/watch?v=NU0MF8pwktg

Robben Ford
http://www.youtube.com/watch?v=kZOzbComWow

Wes Montgomery
http://www.youtube.com/watch?v=MOm17yw__6U

Tal Farlow
http://www.youtube.com/watch?v=Kjl2LPLjWPw

Barney Kessel
http://www.youtube.com/watch?v=BAsEfhU2Ehg

George Benson
http://www.youtube.com/watch?v=UIUcrpgXATw

Pat Martino
http://www.youtube.com/watch?v=dHzT3h_5CUU

Chuck Berry
http://www.youtube.com/watch?v=AEq62iQo0eU

Jimmy Page (Led Zeppelin)
http://www.youtube.com/watch?v=AIHabvURnpk

David Gilmour
http://www.youtube.com/watch?v=bDC3ade3JxU

Ace Frehley (KISS) - Min første gitarhelt
http://www.youtube.com/watch?v=KsvtJ2npPiA

Angus Young (AC/DC)
http://www.youtube.com/watch?v=xWCQ8CAKNtY

Eddie Van Halen (Van Halen)
http://www.youtube.com/watch?v=z_lwocmL9dQ

Yngwie Malmsteen
http://www.youtube.com/watch?v=sj3ec2cCaJ

Steve Vai
http://www.youtube.com/watch?v=j_7iRZzlSzI

Eric Johnson
http://www.youtube.com/watch?v=VnqpOFcBiMM

Allan Holdsworth
http://www.youtube.com/watch?v=K1Z2kdBjuIs

Bill Frisell
http://www.youtube.com/watch?v=Svzv-YkUzdk

Mike Stern
http://www.youtube.com/watch?v=2aw-20RxVXQ